Kjære giver!
Noen ganger er det utrolig vanskelig å beskrive takknemlighet, glede og begeistring slik at den som leser kan sette seg inn i det jeg ønsker å formidle.
Den siste uken har vært utrolig spesiell for meg. Etter 1 1/2 år uten mulighet for reising til Estland eller besøk fra prosjektene pga korona fikk jeg spørsmål om å ha en jente på 11 år hos meg i en uke. Jenta er fra Tallinn, bodd på Peeteli og fått hjelp der, men måtte som 5 åring flytte til et offisielt barnehjem. De ansatte på barnehjemmet fulgte den lille jenta til søndagsskolen hver søndag. Den kvinnelige presten fikk et stort hjerte for den lille, dette gikk ikke upåaktet hen hos sosialmyndighetene. En dag ble presten utfordret fra det offentlige om å ta jenta som forsterbarn, Jeg må si jeg tenkte at presteparet som fra før hadde en fosterjente, nå ville få livene sine snudd opp ned. Og slik ble det. De måtte bytte bort den fine leilighten sin for å få et ekstra rom til jenta. Og utfordringene kom på løpende bånd. Gjennom disse fem årene er det en familie i Norge som har hatt lille Ester hver sommer og hver jul. De så at det nyttet, at det gikk bedre for hver gang de hadde henne. Hun trengte lang tid på å stole på voksne. Men denne uken har jeg fått sett den store forandringen dette barnet har hatt. Hver dag følte jeg en glede og begeistring inni meg når jeg så hva kjærlighet har utrettet. Jeg la meg hver kveld etter å ha sunget nattasang på norsk for Ester, og en utrolig takkmenlighet fylte hjertet mitt. Tenk det nytter! Dette er teamarbeid. Noen ser og handler, noen støtter økonomisk og noen oppmuntrer. Og en setning lederen på barnehjemmet ofte sier. Det koster å redde et barn.
Vi kan ikke gjøre store ting. Bare små ting med stor kjærlighet ?
Takk for ditt trofaste bidrag!
Takknemlig hilsen fra Solveig Bergsland
Email: solveigbergsland1957@gmail.com