Gatebarna er barn under 18 år, som lever på gata for en lengre eller kortere periode av sine liv. Disse barna beveger seg målløst rundt på forskjellige steder i Tallinn og har hovedsaklig sin kontakt med andre gatebarn på samme alder. Deres offisielle hjem vil være hos foreldrene eller en barneinstitusjon.
Barnevern og sosiale institusjoner har et visst ansvar for barna som ofte er uten kontakt med foreldre og skole. For et land som Estland, burde disse barna være utrolig viktige. Å jobbe med barn som er blitt forlatt på gaten, gjenger eller kriminelle grupper, er med å skape et bedre liv for alle. Det gir mennesker som har mer respekt for samfunnets regler. Moralske, psykiske og materielle ødeleggelser som følger kriminaliteten vil reduseres. Det vil også samfunnets utgifter i form av politi, juridisk arbeid og fengsel. På denne måten kan folkets moralske og sosiale helse bli gjenopprettet.
Peeteli-kirken som en lokalt senter for sosialt arbeid
Her jobbes det med å opplyse offentlig om hvordan situasjonen er, samtidig som de forsøker å vinne kontakt og tillit hos grupper av disse barna. Det drives et barnehjem og et dagsenter hvor barna kan få varm mat, klær, førstehjelp som foreksempel behandling mot brennende utselett, og mulighet for å få vasket seg, og å leke.
Det blir også arrangert utdannende og kulturelle aktiviteter som leirer, turer, teater og museumsbesøk for å gi hver enkelt et større perspektiv, og for å forebygge deres antisosiale holdning. De som arbeider med prosjektet hjelper med å løse problemer i forbindelse med mistede identitetskort, brutte relasjoner med foreldre og skole, tidlig rusavhengighet og mye mer. Sosialarbeidere, terapeuter og leger er også innblandet i arbeidet.
Målet er å lede barn inn i et liv uten kriminalitet, og integrere dem i det samfunnet som lovlydige borgere.
Barna, som ikke eksisterer...
For samfunnet virker det som om disse barna ikke eksisterer. De har ingen adresse, ingen tilhørighet, ingen fødselsattest, ingen utdannelse, mange har til og med ikke noe navn, eller foreldre. De lever som små ville skapninger i en stor by, hvor de bor og leter etter mat i slumstrøkene.
Når de blir eldre så reiser de fra Kopli. Hunger driver jentene til den baltiske sentralstasjon som gateprostituerte, mens guttene prøver å overleve ved å stjele. De sterkeste guttene blir brutale og deltakende i kriminelle gjenger. De har ingen andre ferdigheter, og arbeidstillatelse er langt utenfor deres rekkevidde.
Barna blir oftest ignorert og ingen ser ut til å ta ansvaret for dem. Sosialkontoret tar seg bare av dem som har styrke og kapasitet til å spørre, og de som skriftlig er i stand til å redegjøre for at de trenger hjelp. Analfabete barn har ingen ting å gjøre der. Staten har lite penger uansett, og har ikke planer om å gjøre noe. Barna blir ikke lagt merke til før den kvelden hvor stats-ansatte kjenner kniven under strupen og lommene vrengt. Statens penger brukes på politi og fengsler uten å avsette noe til barna.
 |
|
Styret i NOGE. Fra venstre: Solveig Bergsland, Kjell Svela, Gerd Nordegaard, Ole Johan Skjæveland, Solveig Owesen Nerhoel.
Daglig leder Solveig Bergsland sammen med en estisk jente i forbindelse med audiens på Slottet.
