Kom vær hos meg nå. Jeg trenger deg så sårt. Jeg føler meg så inderlig aleine.
Visesangeren jeg kjenner berører noe dypt inn i meg når han synger denne sangen. Hørte den for første gang igår da jeg deltok på en diakonikonferanse i Skien hvor jeg bor. Det er jo nettop dette vi i NOGE ønsker å gjøre. Være der for utsatte barn og unge. Være en trygg voksen i en skremmende og utrygg tid. Mange ungdommer vi spør tror ikke på en framtid. De sliter med sine liv slik deres foreldre før dem. De ser så mye håpløshet rundt seg, de strekker bare ikke til med alle krav. De sitter ofte der med sin sorte genser, bak en gammel PC og og hetta godt trukket over hodet. Får jeg øyekontakt er det bare fortvilelse å se. Glimtet er borte. Lyset er slukket, det er ingen hjemme som vi sier. Da er det vår oppgave å tenne lys i deres øyne igjen.
Hvordan tenne gnist og liv i sløve øyne?
Først må vi skape tillit, og det tar tid. De sårbare barna har en historie bak seg som smerter så veldig at steinen i hjertet er vanskelig å mykne. Sakte og forsiktig, ved å vise omsorg og kjærlighet, er vi kanskje heldige kan vi se at viljen til å leve videre tennes. Vi har en stor jobb å gjøre på våre senter. I Estland og i Latvia. I slutten av denne måneden reiser jeg ned til TabitaSenteret og blir med på leir for 12 små jenter. Vi vil ta dem med til et stille sted, og være der for dem og la dem oppleve at vi er der med dem.
God mat og gode opplevelser kan redde barn og unge når de ønsker å begynne med rus for å glemme, eller som de selv sier ønsker seg en enveisbillett til evigheten.
