Hadde besøk her i Norge for noen dager side. Det er en av våre samarbeidspartnere. Tabita fra Latvia som kjenner barna og prosjektene. Som har kontakter inn i sosialsystemet. Hun ser på meg og sier følgende. “Jeg trodde det var mat som var det viktigste å gi våre barn i arbeidet vårt, men nå fikk jeg akkurat en melding om ei jente på 13 som var blitt gravid”. Da stopper det litt opp, ikke bare for henne. Her må det annen hjelp og støtte til. Jenta på 13 er sendt bort fra familie, der er det ikke noe å hente. Noen minutter senere tikker det inn en melding igjen… jenta på 17 er ankommet sykehuset og fødselen er igang. Men hun er hjemløs. En venninne har forbarmet seg over henne, men de to holder vennskapet bare noen uker. Hva nå? Eller alle de 11 barna som ikke har barnehage å gå til. Ingen stimuli. 5-åringen kunne ikke snakke, men vi brukte fingre armer og bein. Vi fant hverandres hjerte.
Og jenta på 8 som snart blir morløs pga. sykdom? Hun har rett Tabita, det må mer til enn brød og mat poser. Det må jobbes på flere plan. Vi var rundt på landsbygda også. Ikke mye stimuli der heller. Men nå kommer våren og de kan begynne å så. La oss håpe på en god høst. Barnet fortjener et godt liv å leve, og barnet i barnet har rett på liv! På Tabitasenteret ønsker vi å forebygge, lære opp jentene og guttene til å ta vare på seg selv og våge å se nei.

Vi kan ikke gjøre store ting. Bare små ting med stor kjærlighet!

Varm vårhilsen fra Solveig Bergsland

Bilde: illustrerende