For noen år siden åpnet vi i foreningen opp for at vi kunne hjelpe barn også i Latvia. Noen turer har det blitt og vi har besøkt prosjekter og sett hvordan andre hjelper og organiserer seg. Jeg var sjokket over de store behovene barn i det landet står overfor.  Men min jobb har vært Tallinn og Peeteli.

Så var jeg en tur i begynnelsen av mai i år som satte dype spor i meg. Vi besøkte en by som heter Ogre og ligger en times kjøring fra Riga som er hovedstaden. Vi ble vist rundt og nøden skrek mot oss. Og det var med nye øyne jeg så på barna utenfor fattigblokka. Kalde, uten sokker i skoene, våte tøysko, skitne, bråkete,,,,og oppe i blokka lå foreldrene og drakk alkohol. I små rom på 16m2, små barn i skitne korridorer. Bare kaldt vann i enden av korridoren og tre toalett fordelt på 100 mennesker. 1 badekar til disposisjon i et rom uten dør.

Da jeg stor utenfor blokka kjente jeg kvalmen og fortvilelsen. Plutselig kjente jeg noen små barnehender rundt livet mitt bakfra. Det var en jente på 6 år. Hun hadde plukket løvetann til meg. Hun smøg seg inn i armkroken min – jeg klemte henne og våre øyne møttes. Øyet hennes var slått blått sist jeg så henne. Så krøp hun inn i hjertet mitt. – HJELP! Har jeg plass til flere barn der? Tenkte jeg.

Jeg har delt historien med flere, og vi er i ferd med å samle inn midler til et dagsener der barna kan få være trygge, få mat, dusje og få omsorg og kjærlighet fra voksne. Slik vi har i Tallinn. Da kan vi redde dem. Og gi dem håp for en bedre framtid før de mister motet og troen på noe bedre enn sine foreldre.

Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet!