Hvorfor ser hun så trist ut, hun smiler jo aldri…?
Alle som besøker sosialsenteret vårt spør det samme spørsmålet hver gang. Jenta er 11 år og har vært hos oss siden hun satt i vogna og mor kjørte henne til mat køen. Vi har omlag 110 familier, så jeg har ikke besøkt henne, men mange andre har. Alle sier at det er så trist å se, men idag var jeg det. Hadde med stor god mat pose med mat jeg vet de vanligvis ikke får. I døren slår lukta mot meg. Fra et ødelagt toalett. Puh..jeg kjenner det snører seg i brystet mitt. Jenta deler et rom med mor og en mindre bror. Etasjesengen er alt for liten, sofaen til mor er ødelagt. Tv har de, men ødelagt den også. En liten hybelkomfyr på en krakk. En liten pult og et skap som nesten datt fra hverandre. Mor drikker ikke, men far gjorde det, og slo mor mens barna var der. Oppvasken må foregå i vasken på badet. Vaskemaskinen begynte å fuske. Den var veldig rusten. Mor sier…hvor er håpet om en bedre framtid for mine barn? Ødelagte sko, skolen begynner imorgen…håret skulle vært stelt…vi går i butikken og kjøper nye sko og frisøren klipper lugg. Så vil jeg ta en prat med mine venner i Norge. Jeg vil hjelpe henne, denne moren som vil, men er alene. Imorgen begynner hun selv på skolen for om mulig få en jobb om noen år. Nå forstår jeg hvorfor jenta ikke smiler…så midt oppi dette får jenta vite at hun får komme til Norge til jul, da var det et glimt i øyet. Kanskje jeg får se et smil på nyåret?
Du støtter og vi må gi håp, takk for at du bryr deg.
Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet!
Med vennlig hilsen Solveig Bergsland Tlf: 90184791
www.gatebarna.com
