Da jeg kom til dagsenteret i forrige uke kommer barna springende imot meg som vanlig. Gjensynsgleden er stor og der godt å se dem igjen etter noen uker i Norge. Men det er ei jente jeg savner i klemmekøen. Solstrålen vår. Hun som alltid kommer springende først. Sangfuglen. Henne alle blir så glad i. Hvorfor kommer ikke hun? Jeg ser henne idet hun tar ranselen sin og forsvinner inn på klasserommet. Neste dag får jeg høre dette: Det hadde det vært gospelkonsert i kirken noen dager før hvor hun deltok og sang med sin nydelige stemme. Da konserten er over, finner hun ikke mobiltelefonen sin. Gråten satt løst, hun leter rundt, flere ble med i letingen. Men borte er den. Hun ringer hjem til mor og forteller. Da sier hennes mor,”du må ikke komme hjem uten mobiltelefonen. Din far kommer til å slå deg helseløs. Du må be om å få sove på barnehjemmet i natt” Mor kjenner sin mann, hun vet hva som venter jenta, derfor denne advarselen. Natten ble lang, med mange tårer i frykt og redsel og lite søvn. Hun foldet også sine hender i håp om at det skulle hjelpe, og vet du, neste dag da hun kom fra skolen kom vaskedama med telefonen. Noen barn hadde lekt med den under konserten og gjemt den. Uten å vite konsekvensene for jenta. Idag vil jeg fortelle 11-åringen at i Norge er det mange som er glad i henne. Hun skal få komme på leir i to uker, og etter leiren er det to familier som vil ha henne på besøk i tre uker før hun reiser til Tallinn med meg i august. Kanskje smilet er tilbake da?
Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet!
GODE VÅRDAGER ØNSKES DEG, OG TAKK FOR AT DU BRYR DEG!
Med hilsen fra Solveig Bergsland tlf: 90184791
www.gatebarna.com