KATEGORI: Nyhetsbrev

Hadde besøk her i Norge for noen dager side. Det er en av våre samarbeidspartnere. Tabita fra Latvia som kjenner barna og prosjektene. Som har kontakter inn i sosialsystemet. Hun ser på meg og sier følgende. “Jeg trodde det var mat som var det viktigste å gi våre barn i arbeidet vårt, men nå fikk jeg akkurat en melding om ei jente på 13 som var blitt gravid”. Da stopper det litt opp, ikke bare...

Det strutter av forventning for tiden. Jeg ser det i naturen utenfor vinduet mitt, lengre dager, solen skinner, snøen smelter, fuglene synger og det er vår i vente. Vi har også en vår på Tabitasenteret. Det er snø i luften i Latvia også, men om få dager er løvetann på veg gjennom asfalt og i alle grøftekanter. Vi finner også løvetannbarna. De trosser kulde og vind i sine tynne slitte klær og ødelagte sko. Vi...

Av og til kjennes det slik. Du invisterer i et barn, bruker tid og krefter. Øser ut av din overflod, gir kjærlighet og oppmerksomhet og tror på håpet, og framtiden, så på en dag raser alt når du hører at barnet ditt som er blitt voksen, blitt far og fått seg jobb ikke makter mer. Døden inntreffer og alt er slutt for ham. Slik det var for en av våre gutter jeg har fulgt i...

Barn som spiser én gang om dagen eller kanskje nesten ikke i det hele tatt på flere dager, som tilbringer mesteparten av døgnet på gata, fordi det er bedre enn å være hjemme. Barn som blir utstøtt på skolen fordi klærne de har på seg, er slitte og skitne; barn som blir misbrukt eller overlatt til seg selv. Foreldre som ikke har evnen til, eller har mistet viljen til å elske og ta vare på...

Jeg mener at det er viktig å drømme, veldig viktig å ha forventniger og ekstremt viktig å ha håp. Hadde et lite møte med våre nye barn i Ogre/Latvia for litt siden. 21 spente barn fra 6 til 15 år satt rundt meg i ring. Jeg ville bli kjent. Mitt spørsmål var: “Hva er ditt julegaveønske?” Det ble tyst. Ønske? Ingen vits å ønske seg noe. En fikk det ikke likevel ble det hevdet. Oi,...

I høstferien dro Songdalen frikirke til Latvia og besøkte, pusset opp en leilighet og malte hele Tabitasenteret innvendig. Siste kvelden stod vi utenfor sosialblokkene og Sanders, en stor gutt kommer bort til oss fordi han kjente Tabita, ressursen vår. De to hadde for 11 år siden vært på leir sammen. Hun kjente hans historie. Tilstanden hans var trist. Han var ruset, tynn og sulten. Jeg drar ham litt til side og stiller noen spørsmål. ”...